-Kan jeg stjele ideen, Espen?
-Stjele, nei. Men du kan ta den. Jo flere ideer jeg deler, desto flere får jeg tilbake.
Hvem eier ideen?
Espen Andli er en kreativ, lekende mann og en gammel venn som jeg liker å sparre med. Han er kroppspsykoterapeut, fysioterapeut og kaffeelsker, og bor i København.
Denne sommeren hadde vi noen dager sammen på hytta. Espen hjalp meg med ideer, og etterpå satte vi oss på det lille fjellet og hadde en samtale om denne kreative prosessen:
-Espen, nå har jeg fått hjelp av deg til å gå gjennom ideene mine. Jeg har masse ideer til hva jeg skal gjøre på Hadeland Folkemuseum, men så er det veldig nyttig å sparre litt. Få motstand og support. Men ideene får nytt liv når vi ser på dem sammen. Hvem eier ideene som vi kommer opp med da?
-Du.
Så enkelt?
-Ja. Når det er du som setter agendaen, så er det ditt prosjekt, og ideene blir fokusert på det. Det ville vært annerledes om det var VÅRT prosjekt. Ideene tilhører prosjektet. Denne gangen er det dine ideer, og din gevinst.
Det kreative rommet
-Du kommer inn som en sparringspartner. Så bruker du all din kreative kraft, og sier jeg tusen takk. Og neste gang er det ditt prosjekt, så kommer jeg med min kreative kraft, så er det du som sitter igjen med ideene.
-Ja. Jeg pleier ofte å si at det oppstår et rom. Sånn er det også når jeg driver med terapi og veiledning. Vi skaper et rom sammen, og i rommet har vi en felles agenda. Så begynner vi å fylle rommet med ord, farger, lyder, tanker, assosiasjoner, og så oppstår det ting fra den suppa, den energien. Når vi er i det rommet, gjelder det å lytte og se. Hvis vi lykkes med å være i det rommet, er det umulig å ikke være kreativ.
Da kan det være jeg som ser sommerfuglen som stiger opp, og fanger den. Men vi lager rommet sammen. Og du kan få den.
Å dele er kreativt
Dette handler om grunnholdningen til kreativitet, tenker Espen.
-Hvis grunnholdningen er at «jeg har en ide, og den holder jeg på», så har jeg respekt for det, men da er det jo vanskelig å sparre. Men grunnideen min er at «jo mer jeg deler, jo mer lærer jeg, jo mer får jeg», så det å gi noe til andre, gjør at jeg får noe igjen en annen gang. Å dele er godt! Å dele er kreativt. Å dele er givende. Selv om det føles som akkurat som du gir bort en ide, så sirkulerer ideene rundt, og neste gang kommer de tilbake til deg.
-Ja.
-Det handler om å gjøre hverandre gode. Å gjøre deg GOD i dette prosjektet, det blir mitt mål, mitt utgangspunkt.
Generøs kreativitet
-Det er veldig bra sagt. I dag er du veldig generøs mot meg. Du hører på mine ideer, og kommer med innspill og forbedrer ting. Neste gang kan jeg være generøs mot deg. Så blir resultatet i begge prosesser bedre enn om vi satt på hver vår tue og holdt på med vårt. Vi får ideer ingen av oss ville fått alene.
-Ja. Det krever at du har den tillitten da. Jeg kjenner jo deg, vi kjenner hverandre og har stått i noen situasjoner sammen. Vi heier på hverandre. Hvis ikke tilliten var der, ville det vært en annen prosess. Jo flere ideer jeg deler, desto flere får jeg tilbake.
Men så kan det hende at det oppstår en ide som jeg tenker at «den vil jeg ha selv». Det er det lov til å si. Og det kan oppstå ideer til andre ting vi ønsker å gjøre sammen. Det kan være grader av følelsen av eierskap, og det er viktig å si høyt. Men nå er det jo ikke sånn at jeg jobber med et prosjekt med Folkemuseet i nabobygda…
Av og til går det an å kreditere den andre.
Ja, det er fint om det går. Men ideen tilhører prosjektet.
Les også: Hilde Louise Asbjørnsen mener det er viktig å føle seg trygg på dem hun jobber med.
PS! Hva slags ideer kom Espen opp med? Her er én, som jeg kanskje vil bruke.
Oppdraget på Hadeland Folkemuseum er å få folk til å se
museet på en lekende, ny måte.
Forslag: Sett opp et stativ med briller ved inngangen, som publikum kan
låne.
En brille er helt mørk, med bare en stripe lys.
En brille er som en kikkert.
En brille har hjerteform.
En VR-brille lar deg se folk fra gamle dager som beveger seg i bygningene (det siste fant jeg på når jeg skrev inn denne saken).
Se flere intervjuer om kreativitet her.
«»
